Hva tar du med hjem fra tur?

Vi har i løpet av året mange hundre mennesker med på turer i regi av BOT, og det er alltid like stas å få gode tilbakemeldinger fra folk som er fornøyde med turen, turlederne, hytter og tilbudet generelt. Her er et lite blogginnlegg vi fikk sendt fra Emile Hendrix, en lykkelig deltager etter Mistfjorden Basecamp i april.

Hei kjære dagbok! Som du vet blir hvert eventyr bedre hvis det begynner med en båt, fylt med ski og utstyr, som blir drevet fram av 150 hester, rett utt av mobildekningen.

Foto: Emile Hendrix

Sånn begynte helga mi med BOT’s basecamp, midt i hjertet til Bodø’s alper, godt gjemt mellom sørlandets ski-stolthet, lekre Lofoten og Troms sitt ski-relaterte fyrverkeri. En halv time biltur, en halv time med båt, og ti steg med støvler gjennom fjæra. Etter at båten er tømt kan vi komme igang med å finne en plass og sette opp telt ved siden av ruinen til en gammel gård. Halvveis i april er nettene i skyggen av fjellvegger fortsatt ikke noe varmt sted så langt nord, men det kompenseres heldigvis med en gammel forsvars-sovepose, varmt selskap og en fin blanding av espresso og bacon til frokost. På denne måten begynner min basecamp-opplevelse, og jeg håper å oppdage og oppleve nye ting denne helga. Jeg vill ikke bare oppleve Bodø-alpene, men håper også etter noen tidligere DNT-turer  å gjenkjenne noen av DNTs kjerneprinsipper. Og hvis ikke  det skulle være nok, hjelper den overraskende mengden av hjemmelaget øl og lysshowet fra nordlyset ovenfor hodene våre sikkert til med å lage noen naturopplevelser for livet... Smaker som ‘Chili-infused Russian IPA’ setter stemningen. Men ok, vi var her for vintersporten...

Foto: Emile Hendrix

Lørdagmorgens frokost blir følgt av litt fellemontasje og nøye innskriving på gruppeturlista. Og da er vi i gang. Jeg blir med med den gruppa som har med turleder, og starter med å gå gjennom en liten skog hvor du fortsatt kan lukte havet. Vi går forbi bratte renner, brede flanker og store fjellvegger, fyllt med blåis. Skikkelige fjell her altså. Og når jeg tenker tilbake, viser telting seg å være en skikkelig fin måte av å være på skitur: Du har verdens største afterski-øl-kjøleskap før du legger deg, og verdens beste utsikt når du står opp. Ski-in ski-out ville det vært beskrevet som i ferie-brosjyrer. Og ja, du mangler speil og kommode for tannkosten din, men det kompenseres heldigvis med en badekar i fjord-størelse. Enkelt friluftsliv, bedre enn mitt vanlige bad.

Foto: Emile Hendrix

På vei oppover til en fortopp lurer jeg på hva jeg gjør feil, og ser litt på hvordan andre i gruppa gjør ting, og lærer av det. Hvordan tar de spaden sin med? Hvordan har de andre valgt å gjøre visse ting? Nok en gang oppdager jeg at jeg har gjort den klassiske vår-feilen med å ha skredsøkeren på meg utenfor ytterste klesplagget i sola. Damegruppa som rusler forbi, bestemmer seg å ta en sun-tan pause, og da husker jeg plutselig løsningen: Uten jakke er det bedre å ha skredsøkeren inni en bokselomme, bak en glidelås. Da er du både trygg og brun. I mellomtiden snakker jeg litt med en av turlederne, og jeg merker at det ikke er noen terskel mellom meg og et hav av informasjon. Han forteller ivrig om ruta, om omgivelse, om forholdene, om material og muligheter og alt som jeg kunne tenkt på! Som nederlender på besøk i Bodø, mellom svensker, dansker og en hel gjeng toppturentusiastiske nordmenn er det lett å komme i tvil på om man kommer til å oppbå det gjennomsnitlige nivået. Det er litt spennende å dra på tur med nye mennesker, men turlederne her gjør det lett å bli en del av gjengen, både når det gjelder kunnskap og gode erfaringer.

Foto: Emile Hendrix

Utover dagen merker jeg at jeg har klart å forbedre mine rutiner gjennom turene jeg har hatt denne vinteren. Tidligere turer med DNT fjellsport Bodø, og nye venner i byen har vist meg verdien av å ha struktur og logikk i skidagen, og i rygsekken min. Alt på en fast plass. Ting som jeg vill spise. Drikke. Klær. Og ting som jeg vil ta med for å kunne hjelpe eller redde en buddy. Og selvfølgelig, jeg gjør ingenting perfekt, men visse investeringer, som en fast plass til min tursnacks-pose eller hjemmelaget pannebånd begynner å gi utbytte. Mange slike erfaringer over tid har hjulpet meg med å utvikle kunnskaper som hjelper til med å gjennomføre trygge turer. I dag får vi også påminnelser fra turlederne om å skjerpe kunnskapen for de trygge turene. Ikke bare til å oppdatere meg litt, men også å tenke framover til andre og nye turer. Litt som en slipestein til hjernen din.

Foto: Emile Hendrix

I en pause ser jeg meg litt rundt. Terrenget er svært alpint, med spisse, skarpe tinder, veldig ulendt terreng og høye topper. Men på 1000 m over havnivå, som om noen har klippet av tindene og limt de direkte på godt kjørbare skoger, helt ned til snøgrensen, cirka 999,5 m nedenfor. Jeg spiser litt brød og gjenkjenner ikke noe som helst laget av mennesker i utsikten. Ingen bygninger, ingen veier, bare bratte fjell som tilbyr A-klasse vårskikjøring. Helt i toppen blir det litt brattere, men etterpå er det en artig nordvendt halfpipe i terrenget, og bakker som oppførdrer til noen morsomme hopp og stilige svinger. Seinere på dagen, når jeg ser at sola synker bak teltene i fjorden, tenker jeg på at vi egentlig bare etterlater de linjene vi kjørte sammen i snøen, men at jeg tar med mye mer når vi reiser hjemover: Minner av spennende terreng og en deilig tur.

Foto: Emile Hendrix

På forhånd tvilte jeg litt. Om nivået, om å ikke kjenne noen av de andre deltagerne, om formen og egentlig hva som helst. Når jeg ser tilbake er jeg glad jeg tenkte ‘’bare prøv det’’. Fordi det var like  spennende som det føltes trygt. Fordi jeg havnet mitt i en artig gjeng av entusiastiske deltakere som koste seg like mye med like lite som meg. Med fjell, snø og selskap som hovedingrediens. Fordi jeg fikk noen verdifulle turopplevelser med å bare etterlate spor i den deilige vårsnøen. Og derfor, kjære dagbok, gleder jeg meg allerede nå til den neste turen.

Foto: Emile Hendrix