25 år med BOBTOG

Tekst: Eirik Vevelstad

15.februar 1978 ble BOBTOG stiftet. 25 år er gått, og mye har skjedd. Vi bringer her en tekst som vi håper vil kaste et forklarelsens lys over BOBTOG og BOBTOGs historie….

En måned etter stiftelsen på Firkanten kafeteria i Bodø, hadde BOBTOG allerede 50 medlemmer. Flere av disse er fortsatt medlemmer av BOBTOG den dag i dag. Sentrale i prosessen rundt stiftelsen var Helge Totland, Ole M. Tjærandsen og Ulv Holbye. Navnet BOBTOG (Bodø og Omegn Bre- Tinde og Grottegruppe) var det Helge Totland som stod for. Navnet må (ifølge Ulv Holbye) uttales på Totland-østlandsk og i falsett: "bodø-og-omegn-bre-tinde-og grottegruppe".

Forventningene til nyskapningen var stor; endelig hadde man fått en gruppe som kunne være samlingssted og motivasjonssenter for alle som ønsket å gå litt brattere, lengre eller vanskeligere. Entusiasmen varte imidlertid ikke lenge. Allerede høsten 1978 kom det forslag fra en av medlemmene om omorganisering av gruppa: Aktiviteten burde desentraliseres fra styret til særgrupper (klatring, brevandring, grotting og fjellvandring) slik at det ble bedre sosial kontakt og større aktivitet blant medlemmer med like interesser.

På årsmøtet 1978 – kun et år etter stiftelsen - kom det opp forslag om å nedlegge gruppa i den daværende form, og etablere et løsere samarbeid mellom særgrupper. Flere ganger i 25-års perioden har det vært innkalt til møter der oppløsning av gruppa har vært diskutert. Fjellsportinteresserte er generelt lite interesserte i å bli "styrt" og ledet rundt på tur, og dette gir seg utslag i en generell motstand mot all organisering. Mot slutten av 80-tallet var stemningen spesielt dårlig: Gruppa fikk ikke tilført nødvendige økonomiske ressurser, oppslutningen var laber og flere årsfester ble avlyst. Ønsket om å overta og oppgradere en gamme under Prekestoltinden ble avvist av BOT, selv om det (etter sigende) fantes midler i BOT-systemet. Flere av gruppas klatreinteresserte så seg lei av lysbildevisninger, lav tur-frekvens og manglende ressurser, og brøt ut og stiftet Bodø Klatreklubb.

Dette førte imidlertid ikke som man kanskje kunne vente til gruppas sammenbrudd: Tvert i mot opplevde gruppa på første halvdel av 90-tallet en ny glansperiode, sterkt hjulpet av byggeprosjektet på Tåkeheimen. Den dag i dag lever miljøene i BOBTOG og Bodø Klatreklubb side om side uten bitterhet; mange medlemmer i BOBTOG er også medlemmer i klatreklubben. Denne svingningen fra entusiasme til den dypeste skepsis, må imidlertid sies å være et sentralt moment, når man skal se på gruppas historie de siste 25 år.

Samtidig er historien om BOBTOG også historien om vennskap, turglede og samhold. Fra starten var det ikke vanlig med regulære turledere. På fellesturer ble det oppnevnt en eller to kontaktperson(er), som koordinerte turene. I stor grad var det imidlertid en vennegjeng som dro på tur sammen, på like fot. Ivar Westvig forteller for eksempel fra en av de tidlige turene til Greftkjelen (en vanskelig grotte i Gildeskål) at deltakerne møttes kvelden før avreise hos Kjell og Elin i Hellemyrbruddet. Kvelden ble brukt til å gjennomgå utstyret. Hele leiligheten var full av tau, grottesekker, kjeledresser og alskens annet grotteutstyr. Ferdig pakket rullet alle ut soveposen og fikk seg noen timer på øyet. Neste morgen var det frokost, og så avreise til Gildeskål. Beboerne i blokka gjorde store øyne da en hel bataljon med tungt nedlessede mennesker kom trampende ut av blokka.

Jan Christian Andersen skriver i sin artikkel "i Begyndelsen" at "BOBTOG var meget mer end turer. Det var også kammeratskap, fester, tanker, historier - - og heller ikke frit for en liten dasj av det romantiske. Det utviklet seg til et miljø for seg selv med egne normer, som utsprang av et felles ønske om at finne turkammerater. Ja, man kan faktisk snakke om en egen infrastruktur med rygsækkene som depoter. BOBTOG startede ganske vist som en forening, men det var interessefellesskabet som kom til at være drivkraften og som utviklede det kammeratskap og felleskap som var bærende for turaktiviteterne".

Helt fra starten av, har BOBTOG arrangert turer med innhold av brevandring, klatring, grotting og fjellskiløping. De første årene av gruppas liv, ble det gjort mye nybrottsarbeid: Særlig på klatresiden var det mange vegger, rygger og traverser som fikk sine første besøk, men også på bre- og grottesiden var utforskningstrangen sterk og oppfinnsomheten stor. Stadig prøver BOBTOG å finne nye tur-ruter, men det er ikke til å unngå at gruppa går i gamle spor. Av "klassiske" BOBTOG-turer som fortsatt arrangeres må nevnes turen over Saltfjellet i januar/februar, oktobertur til Sulis-kongen, maitur over Svartisen og Sankt Hans-samling på Engabreen. Ellers forsøker gruppa å ikke bli for inngrodd, og endre turprogrammet år for år. Det er imidlertid fortsatt et bærende prinsipp at det skal være aktiviteter både med grotte-, bre- og klatreinnhold.

Av milepæler/prosjekter i BOBTOGs historie må nevnes utforskningen av Greftkjelen, byggingen av hytta Tåkeheimen (Svartisen) og oppussingen av hytta Jarbruhytta (Russånes, Saltdal)

Greftkjelen er ei stor, dyp grotte (315m) i Gildeskål kommune. Utforskningen av Greftkjelen ble startet så tidlig som på begynnelsen av 70-tallet av to engelskmenn. Fra midt på 70-tallet ble (senere) BOBTOG’ere, først og fremst Ulv Holbye, involvert i utforskningsarbeidet. På 80-tallet hadde BOBTOG jevnlige turer til Greftkjelen, og romjulsturen til Greftkjelen (2-4 dager) ble etter hvert noe av en tradisjon. Ulv Holbye skriver (Norsk Grotteblad nr. 11, mai 1983) at "grotteaktiviteten i BOBTOG har for en stor del dreid seg om krevende utforsknings- og kartleggingsturer til Greftkjelen. Vi har utvikla oss kolossalt på det; spesielt har grottere og klatrere blitt rista godt i hop. Det å fungere i lag er en verdi i seg selv. Og vennskapet er blitt mer enn til turbruk; vi oppdager stadig nye ting vi har felles". Prosjektet med byggingen av hytta Tåkeheimen under Helgelandsbukken ved Svartisen i 1100 meters høyde, er nok det største BOBTOG har gjennomført. Allerede da BOBTOG ble dannet, stod det to (låste) trekant-hytter eid av Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (NVE) på skulderen under Bukken. BOBTOG hadde stadige turer over isen, men overnattet i stor grad i telt. Dersom været ble for ille kunne man imidlertid ta seg inn i den ene av hyttene ved å skru ned døra. Skrujern til jobben lå behørig plassert ved døra. NVEs aktivitet på denne siden av breen ble etter hvert mindre, og trekanthyttene skrantet. Torbjørn Søfting var sentral i det arbeidet som nå ble startet med å overta ansvaret for hyttene. Høsten 1992 ble det bestemt at de gamle hyttene skulle rives, og at det skulle settes opp to nye hytter; en hovedhytte og en sikringshytte med scootergarasje. Dugnadsarbeidet med å rive de gamle hyttene og bygge de nye var omfattende. BOBTOG hadde i disse tider på mange måter sine glansdager: Dugnadsinteresserte dukket opp fra alle steder, og deltok med den største entusiasme helg etter helg; 1100 meter oppoverbakke var ingen hindring.

Oppussingen av hytta Jarbruhytta i Jarbrudalen er BOBTOGs siste prosjekt. Hytta som tidligere ble drevet av Statsskog, har allerede i flere år vært benyttet av BOBTOG i forbindelse med grotteturer i området. Kjente grotter som Russågrotta og Hagenhølet ligger i den umiddelbare nærhet av hytta. Avtale om oppussing og drifting av hytta ble inngått våren 1999. Det har vært jobbet mye med dette prosjektet fra og med august 1999, og hytta er nå ferdig oppgradert.

Allerede før BOBTOG ble stiftet, ble det arrangert brekurs på Engabreen/Svartisen av Bregruppa i DNT i samarbeid med NVE. Fra og med 1978 påtok BOBTOG seg ansvaret med å arrangere kursene, i samarbeid med Friundervisningen som tok seg av annonsering og påmelding. I oppstarten ble instruktører hentet utenfra, men gruppa fikk raskt nok egne instruktører til å drive kursvirksomheten. På det meste ble det arrangert 4 hele ukeskurs på en sommer. Interessen dabbet imidlertid kraftig av på begynnelsen av 90-tallet. Samtidig ble avtalen med Friundervisningen avsluttet. Et par år ble kursene arrangert i samarbeid med Svartisen Gård (påmelding), men dette viste seg å ikke fungere. Et par år ble ansvaret for arrangering og annonsering av brekursene overlatt til Bregruppa i DNT igjen. Etterhvert tok aktiviteten i BOBTOG seg opp igjen, og BOBTOG overtok igjen ansvaret for brekursene. Samtidig ble kurs-tilbudet utvidet: Vinteren 92/93 ble det arrangert Vintersportkurs. Sommeren 1995 ble det arrangert Fjellsportkurs og Klatrekurs. Vintersportkurs og Fjellsportkurs har siden blitt arrangert sporadisk, mens Klatrekurs sammen med Brekurs har blitt en fast del av kurs-tilbudet. Også andre kursformer har blitt vurdert, blant annet et introduksjonskurs i grotting. BOBTOG legger opp til at et slikt kurs vil bli arrangert høsten 2000.

BOBTOG har stort sett vært forskånet fra de store ulykkene. Visst er gruppas aktiviteter skyld i diverse sykemeldinger opp gjennom årene, men det har aldri vært alvorlige skader. En brukket ankel, en skadet øreflipp, enkelte forstuvninger og en mengde gnagsår er beholdningen så langt. Bodø Alpine Fjellredningsgruppe hadde opprinnelig sitt utspring fra BOBTOG. Den direkte foranledningen til dannelsen av gruppa var en bre-ulykke på Svartisen (en engelsk skole på fellestur). Kjell Andersen og Geir Balseth startet i 1984 arbeidet med en egen redningsgruppe. Da Bodø Klatreklubb ble dannet i 1989 ble redningsgruppas posisjon mer fristilt, og i 1994 ble den formelt skilt ut. Gruppas deltakere er i dag en blanding av medlemmer av Bodø Klatreklubb og BOBTOG.

BOBTOGs forhold til moderforeningen BOT har helt siden oppstarten vært noe distansert. BOBTOG har i stor grad fungert som en selvstyrt enhet som ikke ønsket innblanding fra moderforeningen. Selv i tiden da det blåste som verst på slutten av 80-tallet, ble ikke BOT invitert til å være med og diskutere gruppas videre liv. Samtidig har ønsket fra BOT om at BOBTOG skulle delta mer aktivt i profileringen av turistforeningen, dugnad på BOT’s hytter og deltakelse i salgsvirksomhet i stor grad blitt møtt med øredøvende stillhet. Dette har (forståelig nok) blitt oppfattet fra BOTs side som en provokasjon. Samtidig er det et faktum at det gjøres et betydelig dugnadsarbeid innad i gruppa; både med hyttene Tåkeheimen og Jarbruhytta, samt i forbindelse med kurs, fellesturer og administrasjon av gruppa. Medlemmer fra gruppa har også gjentatte ganger vært involvert i større prosjekter i regi av DNT sentralt. I denne forbindelse er det naturlig å nevne Berit Naustvoll som har deltatt både i arbeidet med DNT-Fjellsport og i arbeidet med ny utgave av Breboka.

Helt siden starten har det vært diskusjoner om hvilke aktiviteter BOBTOG skal drive med. Sentrale aktiviteter siden oppstarten har vært fellesturer, kurs (brekurs helt siden oppstarten), medlemsmøter og årsfester. Det er imidlertid en vanskelig balansegang å holde oppe aktiviteten i gruppa i form av fellesturer, samtidig som man oppfordrer medlemmene til å ta initiativ/arrangere turer selv. I perioder der tur-aktiviteten har vært for lav, har dette blitt kritisert, og i perioder der det er lagt opp til høy aktivitet, har resultatet ofte blitt at det blir for få deltakere på turene.

Diskusjonen i gruppa inn i et nytt årtusen er todelt: Hvilke type turer skal BOBTOG arrangere, og hvordan skal man sikre en jevn rekruttering (som sikrer videre aktiviteter)? Mange av de turene BOBTOG tidligere arrangerte, er per i dag faste innslag hos lokale turistforeninger. Videre driver Telemarklaug og Klatreklubb med aktiviteter som i stor grad overlapper med BOBTOGs. Fornyelse av turprogrammet er delvis et svar på dette. Problemet med å høyne nivået på fjellsport-turene er imidlertid at man lukker miljøet for nye interesserte.

Styret i BOBTOG jobber med disse spørsmålene, men ikke fra dag til dag. Det viktigste er, og må være, turglede og kameratskap også for de som sitter i styret. Dersom fellesturer og medlemsmøter blir et ork, har gruppa mistet mye av sin misjon. Det kan heller ikke være slik at tillitsvalgte skal bruke mye tid og ressurser på å dra mennesker ut på tur, som heller vil sitte i sofaen og se dagsrevyen. Med andre ord – BOBTOG kan til en viss grad drive aktiv rekruttering, men samtidig må jo folk ha lyst til å delta på fjellsportaktiviteter. Det viktigste arbeidet framover, må være å sikre det samholdet som var BOBTOGs største aktivum allerede fra starten. Som Jan Chr. Andersen så treffende sa det:

Stadig er det nye mennesker som opplever nye sider av friluftslivet ved å delta på BOBTOG-turer; turer som setter spor både på netthinna og i minnene. I mange tilfeller er det snakk om turer som man ellers ikke ville funnet på å gå, og i hvert fall ikke på den årstiden. Så lenge det finnes tur-interesserte som ønsker å gå litt brattere, lengre eller vanskeligere – ja så lenge går historien om BOBTOG videre!